528-Tetra

home

Start Norge

Goodeider

Tapatia occidentalis

Allodontichthys
       hubbsi
       polylepis
       tamazulae
       zonistius
Alloophorus
       robustus
Allotoca
       catarinae
       diazi
       dugesii
       goslinei
       maculata
       meeki
       regalis
       Aquiles Serdan
       zacapuensis
Ameca
       splendens
Ataeniobius
       toweri
Chapalichthys
       encaustus
       pardalis
       peraticus
Characodon
       audax
       garmani
       lateralis
       Los Berros
       Guadalupe Aguilera
       Abraham Gonzales
       Amado Nervo
       Los Pinos
       27. de Noviembre
Girardinichthys
       multiradiatus
       turneri
       viviparus
Goodea
       atripinnis
Ilyodon
       amecae
       comala
       cortesae
       furcidens
       whitei-lennoni
       xantusi
Skiffia
       bilineata
       francesae
       lermae
       multipunctata
       spec. Zacapu
Xenoophorus
       captivus
       spec. Illescas
Xenotaenia
       resolanae
Xenotoca
       eiseni
       melanosoma
       spec. San Marcos
       variata
Zoogoneticus
       purhepechus
       quitzeoensis
       tequila

Universitet Morelia

© All rights reserved
 2000 - 2011
Guenter Ellenberg

 

All oversettelse fra tysk til “skandinavisk” er gjort av Jan Arne Stenløkk, Stavanger, Norge

Characodon

GÜNTHER, 1866

Denne goodeide-arten er ganske liten, men ser svært robust ut. Hodet er lite og rundt, med store øyne (særlig påfallende er dette på småvokste individer) Rygg- og bukfinne er plassert langt bak.

Tre beskrevne og to ubeskrevne arter teller denne geografisk isolerte goodeide-slekten. En art er alt dødd ut i naturen, mens de fire andre artene (audax, lateralis, spec.) er i alle fall truet.

Dette er meget attraktive fisk, men problemet er fiskenes indre stridigheter. Tett plantevekst, stein og røtter skal sørge for tilstrekkelige gjemmesteder. Likevel er fiskene greie å holde og å avle. Temperaturen skal være 22 °C - 24 °C. Alle tilgjenglige fortyper blir spist uten problemer.

Trophotaeniet til embryoene har to lange vedheng bak, men ingen foran.

 

505-Characodon 01 Trophotaenien
Typisk Characodon trophotaenium

 

 

Høilandskarper i slekten Characodon

Deres utbredelse er sterkt begrenset og de er akutt truet – hvor lenge kan goodeidene i slekten Characodon fortsatt leve i naturen?

Av JUAN MIGUEL ARTIGAS AZAS, San Luis Potosi, Mexico.

(Oversatt fra tysk av Jan Stenløkk, med tillatese fra forfatteren og fra DATZ hvor artikkelen var publisert første gang)

Tidlig i det 20. århundre var de tørre landområdene i Guadiana-dalen i den nordmeksikanske staten Durango hjemsted for en av de dristigste, blodigste og mest beryktede meksikanske revolusjonære. Han var kjent som Pancho Villa, mens hans egentlige navn var Doroteo Arango. Han ble berømt blant annet fordi han i 1916 førte den eneste arme, ”den nordlige divisjon”, som noensinne har invadert territoriet til USA. Dette skjedde rett etter at USAs regjering hadde besluttet å støtte hans fiender i Mexico City. Dette gamle vulkanske landskapet er også kjent for sin skjønnhet og ikke minst for de dødelige skorpioner som lever her. Det romantiske landskapet er også bakgrunn for mange Westernfilmer.

Men denne historien skal omtale en liten gruppe fisk som lever i dette landet, og som står overfor mange utfordringer for å fortsatt kunne overleve i naturen. De har klart seg i tusener av år, men trues nå av menneskets overbefolkning og ekspansjon, og av vår ignorering av å leve etter naturen. Isolert i noen ufattelig små og utsatte biotoper lever de gamle artene og populasjonene av disse stort sett levendefødende cyprinodontide fiskene i slekten Characodon. Enhver kan være enig i at de burde hatt mulighet for å unngå total utdøing – men at det er et utfall som trolig ikke vil skje.

Familien Goodeidae omfatter trolig et 40-talls arter som alle lever i vestlige deler av det sentrale Mexico og i et isolert område sydvest i av de forente stater. Denne interessante og egenartede gruppen av så vel levendefødende som eggleggende fisk er trolig oppstått fra eggleggende Cyprinodontider i slekten Profundulus (Webb, 1998). Disse lever i fjellområdene i sørlige områder av Mexico og Sentral-Amerika. De store forskjellene innen gruppen er et eksempel på varians (isolasjon på grunn av naturlige prosesser, som etter hvert fører til at det dannes nye arter) og den geologiske aktiviteten til aktiv, vulkansk berggrunn i Mexico. Kjeden av vulkaner i Mexico deler landet langs lengderetningen, og har dannet tallløse elvesystemer og isolerte ferskvannsjøer. Det er en geografisk region bestående av vakre vulkaner, skoger, fjellkjeder, sjøer, fjellbekker og floder.

Bakgrunn
Characodon er små fisker, hvor hannen ikke blir lenger enn fem centimeter og heller ikke hunnene blir særlig lengre. Først og fremst er det vel på grunn av fargen at disse er populære blant akvarister. Fiskene er tofarget, og hannene har et flott utseende med vanligvis de uparede finnene med utpregede farger. Først og fremst sort eller rød med sorte kanter. Fargene på fiskes flanker er mer intensive i bakre halvdel, og har en vakker sølv-, grønn- eller blålig glans alt etter populasjon. Mønsteret er variabelt og har en mørk bakgrunnsfarge. Hannene har i tillegg en gulfarget til oransje toning på buk, på undersiden av hodet og på bakre del ved brystfinnene. Ryggen er sortfarget. Hunnene, mindre farget enn hannene, er olivenfarget med grått, og med noe gult på kroppen. Finnene er gjennomsiktige, mens hos noen populasjoner er det sorte flekker på flankene.

Characodon er fisker med robust og lett sammentrykt kroppsform med små bukfinner som sitter temmelig langt bak. Ryggfinnen er kort og også den plassert langt bak på fisken, noe over analfinnen eller til og med enda lenger bakover. Characodon hører til de levendefødende fiskene i underfamilien Goodeinae i familien Goodeidae. De første (åtte) analfinnestrålene hos hannfisken er korte og danner et andropodium. Dette organet blir beskrevet som et gonopodium (Turner et al. 1962), og er altså modifiserte første finnestråler fra analfinnen slik som hos hannene hos Poeciilider. De tjener til å overføre sperm til hunnen. Særlig hos de levendefødende halvnebbene (Hemirhamphidae) og hos noen sydamerikanske killifisker er andropodiet et organ for fysisk å holde fiskene sammen under parringen. Hunnen holdes fast nær hannen ved at et muskuløs forplantningsorgan fra gattåpningen kommer frem fra hannen. Selv om et slikt organ kan spores hos goodeider (Mohsen 1961 a, b), er denne funksjonen ennå ikke beskrevet. Trolig er det dette organet, og ikke andropodiumet som sørget for befruktingen. Andropodiumet deler analfinnen, og derfra kommer navnet „Splitfins" som goodeidene kalles på engelsk.

Hannlige høylandskarper har noe lengre rygg- og halefinne med flere finnestråler enn hva som finnes hos hunnen. Halefinnen er avrundet. Hos Characodon er hodet vanligvis spisset med en liten inntrykking over øynene i noen populasjoner og med liten munn som er rettet oppover.

Trophotaeniet, som kan sammenliknes med en nevnestreng, og som hos goodeidene sørger for næring til de ufødte ungene, har en karakteristisk form Characodon med bare to forlengede, løse vedheng som løper sammen ved enden.

Systematikk
Slekten Characodon ble opprettet i 1866 av Albert Günther, den kjente konservatoren for fisk ved britisk museum for naturhistorie i London. Fiskens navn henspeiler trolig på rekken av skarpe, tospissede tenner i midten av kjeven (fra gresk: odus = tann, characo = inntrykk eller innkutt, charax = spiss pinne). Günther betraktet slekten Characodon som monotypisk og beskrev Characodon lateralis som typeform og eneste art i slekten. Günthers arbeid var basert på eksemplarer som trolig var samlet av Seemann i det sydlige sentralamerika – en feil som andre forskere først senere har oppdaget. Leonard Michael Smith og Robert Rush Miller (Smith & Miller 1986) bemerker at deres materiale av Characodon lateralis fra øvre Rio Mezquital i Durango er samme art som Günther brukte i sin beskrivelse fra 1866. I artikkelen definerer Smith & Miller status for slekten Characodon, samt den nyoppdagede arten som kommer fra en isolert kilde i ”El Bano des las mujeres“ ved byen El Toboso i Guadiana-dalen. Navnet på C. audax kommer av hannfiskenes aggresjon mot hverandre. Holotypen var innsamlet av en forskergruppe i 1982, hvor også Robert og Frances Miller tilhørte.

Smith & Miller gir også godkjenning av den alt tidligere beskrevne og i mellomtiden utdødde arten C. garmani (Jordan & Evermann, 1898), som C.T. Regan, etterfølgeren til Albert Günther som konservator for fisk på britisk museum, slo sammen som synonym til Characodon lateralis (Regan 1906-1908). Characodon garmani, som kun kjennes fra en enkelt hunn, er oppkalt etter ichtyologen Garman. Han sammenliknet forskjeller hos hunnen mot hunner av Characodon lateralis, da han undersøkte en samling fisker som Edward Palmer hadde funnet i en kilde eller bekk i byen Parras, Coahuila, flere hundre kilometer nordøstlig for Guadiana-dalen i Chihuahua-ørkenen.

Opprinnelse
Artene i slekten Characodon skiller seg genetisk fra andre goodeide-slekter (Fitzsimons 1972) og blir regnet som de mest opprinnelige medlemmene i underfamilien Goodeinae (Webb 1998). Characodon har sin evolusjonære opprinnelse og danner basis i underfamilien, og har trolig fjernet seg genetisk mye fra de øvrige slektene. Characodon finnes utelukkende i Guadiana-dalen, et lite område i Durango-regionen rundt selve byen, så vel som i en isolert populasjon østlig for Durango i Coahuila-dalen i Parras. Characodon virker som, noe som styrkes av ytre morfologi, den nærmeste slektning til de nå spredte slektningene i underfamilien Empetrichthyinae – de andre Goodeidae-underfamilien som omfatter fire arter i et lite område i det tørre sørvest USA i staten Nevada.

Man mener at Characodon og artene i Empetrichthyinae tidligere ikke var isolert fra hverandre – noe som i dag er vanskelig å fatte. Mens øvre del av elvesystemet Rio Mezquital, habitat for Characodon, i dag renner ut i Stillehavet på Mexicos kyst, var det tidligere annerledes. Elven hadde samløp Rio Bravo del Norte (Rio Grande i USA; Conant 1963; Smith & Miller 1986) i et langt område mellom grensen mellom Mexico og USA. Trolig var også Empetrichthyinen-habitatet i Nevada en del av dette flodsystemet. Åpenbart ble senere det geologiske forhold endret og forkortet elveløpet til Rio Bravo.

Denne hendelsen ser ut til å være bekreftet med tilstedeværelsen av slekten Cyprinodon i Guadiana-dalen, en slekt, som har hatt tilhørighet til fiskefaunaen i Mexico-gulfen og California-gulfen. Arten er Cyprinodon meeki,  og tilhører i Characodon eximius-komplekset fra Rio Conchos i Mexico. Cyprinodon meeki finnes ennå sammen med Characodon lateralis i isolerte kilder ved byene Abraham Gonzales og 27 de Noviembre i Durango.

Forholdet mellom vassdragene i dette området og de i nordøstre Mexico og i sørlige USA er også bevist gjennom den historiske forekomsten av andre fiskearter med nordlig opprinnelse som sammen med Characodon deler habitat i Guadiana-dalen. Blant annet Cypriniden Gila conspersa, Notropis aulidion, Codoma ornata og Dionda episcopa, en malle (Ictalurus barbouri), og en Catostomide (Catostomus plebeius) og den lille ”darter” i familien Percidae (Etheostoma pottsi). Dessverre er mange av disse artene ikke lenger til stede i områdene.

Ytterligere belegg for et sydlig opphav til Characodon i dette området er de nå meget sjeldne (faktisk nesten utdødde) små Atherinider, som danner en artsgruppe som har utviklet seg sammen med goodeider i Rio Lerma-Santiago bassenget: slekten Chirostoma i Guadiana-dalen med den nålevende arten C. mezquital.

Utbredelse og leveområder
Guadiana-dalen ligger ca. 1800 meter over havnivå, i et halvtørt område ved enden av fjellkjeden Sierra Madre Occidental. Fjellene, hvor skogen i tiår har blitt desimert med hugst og sagbruk, var tidligere bekledd med vakre pinjeskoger. I dag er bare rester tilbake i begrensede områder. Jorden i området er vulkansk og basaltisk. Området har et mildt klima, men lufttemperaturen kan falle under null om vinteren på enkelte dager. Om sommeren kan det bli opp til 35°C. Som følge av den lille størrelsen på habitatet kunne man vente at svingningene i lufttemperatur ville ha stor innvirkning på vanntemperaturen. Men etter mine erfaringer vil, selv gjennom vintermånedene, den kalde luften ikke ha særlig virkning på vannet, Det  henger kanskje sammen med vannets strømning. Vannet holder ca. 20 °C. Det ville riktignok ikke undre meg om vannet enkelte steder holdt temperatur ned mot 16°C, og særlig der det er redusert strøm.

Byen Durango har ca. 430.000 innbyggere (INEGI 2000), og ligger i midtre deler av vestområdet, i dalområdene like ved fjellene. Mange habitater til Characodon befinner seg uheldigvis nettopp i området nær byen; og noen er alt blitt borte.
For å kunne beskrive de enkelte populasjonene og artene innen Characodon, må jeg dele området i tre soner, som trolig har vært isolert fra hverandre i lang tid.

Mezquital: under vannfallet
Den første regionen omfatter kilder og bekker, hvor det vakre fossefallet ”El Salto” er dannet i basalt berggrunn og er en del av Rio Mezquital. Livsrommet er nå for størstedelen ødelagt i en strekning på 25 kilometer øst for Durango langs Highway 45, på grunn av uansvarlige utslipp av ubehandlet avfall fra  den store ”Celulosas de México“. Et av de vakreste landskapsområdene er røvet fra folket, og er nå nærmest å regne som dødt.

Siden begynnelsen av det 20. århundre beskriver ulike forskere funnplasser for Characodon langs det nedre elveløpet av Rio Mezquital, nedenfor fossen, Dette er steder der fiskene ikke lenger finnes. Vi kjenner bare til to isolerte populasjoner i dette området: en ved kildene ved  San Juan nær byen Los Berros, og en i en liten bekk som renner gjennom landsbyen Amado Nervo. Begge vassdrag fører trolig inn i Rio Mezquital. Merkverdig nok er det tydelig skille mellom de to populasjonene til tross for geografisk nærhet.

Amado Nervo
Dette er den mest truede populasjonen i området, da den finnes utelukkende i en liten bekk som renner gjennom landsbyen Amado Nervo. Populasjonen minner mest om sine nordlige slektninger innen Empetrichthyinae, fremfor alt gjelder det Crenichthys baileyi. Sårbarheten til denne populasjonen er påfallende stor. Den lille bekken som renner mellom to store trær i et belte med sand og slam, er ikke mer enn et par meter bred og 20 centimeter dyp. Enda verre er at den er forurenset med grumsete avløpsvann. Det finnes ingen egenlig akvatisk vegetasjon, men kun landplanter som vokser langs bredden og mindre alger. Characodon finner man bortgjemt inne under den overhengende vegetasjonen. Populasjonen er trolig den minst fargesterke med en gul grunnfarge på hunnen og de fleste hannene. Hunnen kjennetegnes ellers av en grå flekk bakpå buken, mens hannene kjennes naturligvis på sitt andropodium.

De sosiale adferdsforholdene hos Characodon er dårlig kjent. Riktignok har noen hanner sølvfarget kropp med røde buk- og halefinner med sort kant, men det er bare noen få individer i denne populasjonen som har intensiv farging. De fleste hannene har en gul leirefarge. Det er dermed ikke sagt at de ikke er flotte! I mine akvariepopulasjoner er begge typer, og det er tydelig at det er de mest fargesterke som dominerer, noe som til og med har ført til en overdominans hos enkelte hanner.
Characodon er den eneste fisken i Amado Nervo, og forkommer i fortsatt sunne populasjoner mht. antall, men ut fra det lille habitatet er det ikke en tallrik art. Hovedsaken er at Characodon liker godt overhengende vegetasjon, og det overrasker derfor ikke at små levesteder gir nesten ikke beskyttelse mot større fugler og heten fra den ubarmhjertige sommervarmen.
Undersøkelser av vannet i Amado Nervo ga ca. pH 8,0 / 12° dGH / 12° KH / og omtrent 20 °C.

Ojo de Agua de San Juan
Kilden ”Ojo de Agua de San Juan“ (N 23°57.102, W 104°16.121, 1807 meter over havnivå) har den mest stabile habitat av alle Characodon-levestedene. Her er rikelig vann og liten forurensing. Ojo de Agua er et kjært sted for folk på landtur, og blir derfor godt behandlet og mottar tilstrekkelige vannmengder. Kilden er minst 100 meter lang, 20 meter bred og over to meter dyp, for det meste med bunn av sand og grus og noen leirete områder. Vannet er klart, med et siktedyp på over to meter og har et sunt mangfold av vannplanter (Ceratophyllum demersum, Lemna sp., Potamogeton sp., Nymphaea sp.). To naturlig forekommende arter deler biotopen; cypriniden Dionda episcopa og characiden (karpelaksen) Astyanax sp. Men heller ikke her er alt perfekt, da det dessverre er innført andre arter, nemlig sverddrager (Xiphophorus helleri) og cikliden Oreochromis aureus. Den langsiktige utviklingen for denne faunaforfalskningen er uklar. Snappeskilpadden Chelydra serpentina som finnes her, er også vanlig i biotopen.

I Ojo de Agua de San Juan er tendensen til å gjemme seg i vegetasjonen mindre utpreget blant  Characodon lateralis (akvaristisk kjent som  Characodon lateralis ”Los Berros“), trolig fordi dypere vann sikrer bedre beskyttelse mot fugler, slik at noen fisk kan uberørt svømme over bunnen og spise alger og annet føde, noe som viser deres allsidige diett. I akvarium er denne populasjonen den minst aggressive av alle.

Fargen er sterkt gul til gyllen. Som hos Amado-Nervo fiskene har noen hanner røde anal- og halefinner med en tynn, sort kant. Denne populasjonen har et tydelig mønster på sidene; typisk er noen uregelmessige, langstrakte rekker med sorte flekker, mest hyppige hos hunnen.

annmålinger ga ca. pH 7,8 / 10°dGH og omtrent 24 °C med svingninger gjennom året.
Nombre de Dios
Sammen med populasjonen fra Rio Mezquital forsvant av ukjente grunner en populasjon som inntil forrige år levde i en kilde vest for byen Nombre de Dios. Elven er på dette stedet i en sunn forfatning og gir ikke inntrykk av å være forurenset som Rio Mezquital (til hvilket den er en tilførsel), men det var i en viss grad tilført avløpsvann og derpå algevekst.

Ovenfor vannfallet.
Det andre området jeg skal fortelle om ligger ovenfor vannfallet ved El Salto og inkluderer kilder for det meste nord for og utenfor byen Durango i Guadiana-dalen.

Rio Tunal
Sentralt i denne dalen er Tunal-elven (navnet på Mezquital-elven ovenfor fossen). Tidlig i det 20. århundre dokumenterte den kjente ichtyologen Seth Eugene Meek forekomsten av minst ti endemiske fiskearter fra Rio Tunal. Hvilken tid det var! Trolig ble de lokale fiskene sterkt desimert ved innførsel av Micropterus salmoides (”black bass”); Lepomis macrochirus (”bluegill”); Cyprinus carpio  (vanlig karpe) og gullfisk (Carassius auratus) som ble funnet her i 1968 (Contreras Balderas, 1975). De ble trolig satt ut i Peñon del Aguila dammen lenger oppe i Tunal-elven og spredte seg så nedover vassdraget. Innsamlinger av Universitetet i Michigan som foregikk etter 1985 kunne bare påvise tilstedeværelsen av Catostomus plebeius, Gila conspersa og Ictalurus sp., sammen med introdusert „black bass“ og „bluegill“, noe som sammenfaller med mine egne dykkererfaringer i elven.

Faktum er at Characodon lateralis ikke lenger er tilstede i Tunal-elven, i alle fall ikke siden 1968 - til tross for at den var vanlig i 1963. Populasjonen ovenfor vannfallet kan jeg bevitne er fortsatt levedyktig i små kilder hvor alle mangler direkte forbindelse til Tunal-elven, og alle er meget små og skjøre habitater. Jeg avskriver de små kildene rundt landsbyene Abraham Gonzalez-27 de Noviembre, Guadalupe Aguilera og et oppkomme i øvre del av Rio Canatlán, en del av hovedtilløpet til Mezquital, ved byen Los Pinos.

Ytterligere et par kilder finnes hvor det er dokumentert populasjoner finnes ved San Vicente Chupaderos. Her har de enten dødd ut eller blitt fortrengt av innførte Goodea atripinnis (en annen goodeide, men som stammer fra lokaliteter langt unna) og Lepomis machochirus eller far aktivitet fra mursteins produksjon i området (som ikke lenger er i aktivitet). Denne aktiviteten har forurenset vannet som tidligere var klare kilder. Den andre kilden var lokalisert på vestsiden av byen Cerro Gordo, nord for Durango, men i dag er kilden tørket inn.

27 de Noviembre - Abraham González
27 km nordøst for Durango by, langs highway 43, danner kildene på østsiden av byen Abraham Gonzalez små dammer. Disse har overløp østover, og danner ytterligere dammer og små bekker (ikke mer enn en meter brede i beste fall), som krysses av Highway 43 til de endelig slutter i en sump i dalen noen km unna opprinnelsen, foran byen „27 de Noviembre“. Mindre kanaler, laget av mennesker, er bare 30 cm dype og 60 cm brede, og flyter også vestover fra hovedkildene langs byens gater og har populasjoner av Characodon lateralis.

Ved 27 de Noviembre-Abraham Gonzalez samlever Characodon lateralis i dag med Cyprinodon meeki, Chirostoma mezquital (svært sjelden), Ictalurus sp. og de innførte Sarotherodon aureus (innført som damfisk for konsumfisk), Lepomis machrochirus og Gambusia senilis, som dukket opp i bassenget i 1976 (UMMZ 203232). Tydeligvis er det faktum at habitatet dekker mange ekstreme områder med grunner og overhengende vegetasjon, noe som fører til at  Characodon lateralis og Cyprinodon meeki fortsatt klarer seg sammen med så mange innførte arter.

Habitatet er grunt, med slambunn og mørkt vann. Her vokser masse hornblad (Ceratophyllum demersum) og også andemat (Lemna sp.), tjønnaks (Potamogeton sp.) og vannliljer (Nymphaea sp.). Dalen har et lavt relieff, og det gror bare lave planter her sammen med enkelte isolerte trær. Som ellers, er vannet svært alkalint (med pH opp til 9) og med moderat hardhet. Vanntemperaturen i dalen kontrolleres av utløpet av kildene, men går tydeligvis aldri under 15 °C. Vi må huske at Durango befinner seg i høylandet på det Meksikanske platå ved breddegrad 22, så klima er mer på den tempererte siden enn det er tropisk, og temperaturen kan gå under null om vinternatten. Vannet blir aldri varmt, maksimalt ca. 25 °C etter egne målinger.
Denne spesielle populasjonen av Characodon lateralis ved 27 de Noviembre viser et svært fint grønnskjær på kroppsflankene hos den voksne hannen, og intens rødfarget hale- og analfinner med bred, sort kant – en virkelig vakker fisk. Hunnene har en basis oliven-grønn farget kropp med noen sorte merker på sidene, samt graviditetsflekken.

Guadalupe Aguilera
Den vakrest fargede Characodon lateralis finnes i dette uberørte området. I det flate landskapet rundt byen Guadalupe Aguilera ca. 60 kilometer nord for Durango by, hvor mindre, vulkanske stein dekker hele arealet. Kildene befinner seg i dalen mellom byene Guadalupe Aguilera og Venustiano Carranza, ved et sted kjent som "Laguna Seca" („den tørre dammen“). Hele habitatet består av en liten kilde ved basis av en lav voll, og som strømmer inn i en kraftig beplantet bekk ca. 100 meter til et sumpområde og derfra videre til en grunn dam.

Vannet er klart i dette området. Bunnen i bekken består hovedsakelig av slam, mens en mindre dam like ved har sandbunn. Characodon er for det meste tilstede langs den smale bekken, der den gjemmer seg i vegetasjonen.  Bare få, hvis noen, Characodon finnes i sumpområdet eller i lagunen ved enden av bekken. Disse områdene tørker opp i den tørre årstiden. Det er altså et utrolig lite område fisken lever i! Det er godt å se at dette fortsatt er et opprinnelig område. At det er isolert og med lav menneskelig bosetning, gjør at området er fritt for innførte arter. Characodon lateralis deler kun habitatet med cypriniden Gila conspersa, skilpadder, en overflod av akvatiske insekter og en tydeligvis endemisk og tallrik igle (jeg hater virkelig disse!).
Denne spesielle populasjonen viser et meget pent, blått skinn på kroppsiden his hannen og rødfargen på de uparede finnene er den dypeste fargen hos noen populasjon som jeg kjenner til, med en bred, sort kant langs rygg- og halefinnenes ytterkanter. Bakre halvdel er også rødfarget med blått skinn på skjellene. Hannen har også et orange felt på gjellelokket under øynene, som strekker seg bakover til brystfinnene. Øvre del av kroppen er mørk olivengrønn. Hos alle voksne hanner er fargen den samme, noe som er motsatt av populasjonen nedenfor fossefallet.

Vannparametere på dette stedet er svært like de som er målt i andre kilder i området i dalen

Los Pinos
Den nordligste populasjonen av Characodon lateralis som jeg kjenner til, finnes i hovedvassdraget til Rio Canatlán, en øvre tilførselselv til Rio Tunal ovenfor Peñon del Aguila dammen, ca. 16 kilometer nord for torget i byen Canatlán ved Highway 39. Hele habitatet er en svak rest av et bekkefar. Når en snakker med folk i området, innrømmer de at vassdraget har sett bedre ut og har av ukjente grunner mistet vannføring over siste år. Den tørre årstiden viste meg et deprimerende syn av habitatet, med bare noen grunne dammer på en mudret elveslette. Dette habitatet vil ikke være til stede særlig lenger!

Characodon som levde i denne situasjonen var tett infisert med parasitter på kroppens sider. Habitatet er likt til de tidligere nevnte områder med masse akvatisk og overhengende vegetasjon, men som er begrenset til Potamogeton sp. i noen områder.

For 20 år siden samlet Dr. Robert Rush Miller på dette stedet (UMMZ Field #RRM82-65), og fant ved siden av Characodon lateralis følgende fiskearter; Chirostoma mezquital, Gila conspersa og Lepomis macrochirus (mest trolig kolonisert fra dammen).

Characodon lateralis på dette spesielle stedet viser et fargemønster likt det som er sør i Guadalupe Aguilera, men med mer utpreget blått på flankene, og det gule i nedre del av hodet og bak brystfinnene er mer orangefarget, mens det røde på finnene er mindre intenst Men misforstå ikke – dette er en vakker fisk!

Habitatet finnes i området mellom to fjellkjeder som tidligere var dekket av furu- og eikeskog. I dag er jordbruk med epletrær mer vanlige og furuskogene er redusert til øvre deler av fjellene.

El Toboso
Men det mest unike området av alle befinner seg mellom Guadalupe Aguilera og 27 de Noviembre i den vulkanske dalen. Ved siden av den lille landsbyen “El Toboso”, er en liten kilde omtalt av Robert Rush Miller som “El baño de las mujeres,” (N24d16.560’ W104d34.936’ AOSL 1909 m). Denne lille kilden, fulgt av et bekkefar ikke mer enn 200 meter lang, tømmer seg i en grunn dam “Laguna del Toboso” hvor den absorberes i undergrunnen. “Laguna del Toboso” er en midlertidig innsjø som kun mottar vann fra kildene i regnsesongen, og har vært tørr flere ganger, sist i løpet av de tørre sesongene i 1982, 1983, 1985 (Smith & Miller, 1986) og 2001. Den lille innsjøen fylles imidlertid aldri nok til at det dannet et overløp, og det virker som om bunnen av “El Toboso”-sjøen bare er atskilt fra Rio Mezquital vassdraget (Rio La Sauceda bassenget ved dette punktet) ved et lavt skille mindre enn 50 meter bredt. Dette skille separerer utbredelsen av Characodon lateralis og Characodon audax.

På det videste er bekken kanskje en meter, og renner blant sorte, vulkanske bergarter - noe som gir området et nesten „utenomjordisk utseende“. Selve bekken er slamholdig, med sumpområder i nærheten med andemat (Lemna sp.), Potamogeton sp. og vannliljer (Nymphaea sp.). Likevel er Characodon audax tallrik nok her, og lever gjemt blant stein på bunnen. På det dypeste er habitatet neppe mer enn 20 centimeter. Skilpadden Chelydra serpentina finnes her (sammen med iglene!)
Fargemessig er Characodon audax unik, med finner (parede og enkle) fløyelssorte hos hannen og med sølvfargede skjell på kroppens sider. Nedre del av hodet og den sorte delen av halefinnen har en lakserød farge. Hunnene er olivengrønne og viser som forventet graviditetsflekk.

El Toboso er et annet habitat som fortsatt er i godt behold, til tross for at vannet brukes av innbyggerne og elveleiet er modifisert. Tre svært små dammer er bygget for å holde på vannet som drikkevann for kyr. Noe vann pumpes også ned til byen for å brukes der, men det virker ikke som det har så stor innflytelse at det ødelegger habitatet. Når en snakker med folk i området, er de enige i at habitatet har blitt mindre på grunn av redusert vanntilførsel. Dette området er meget skjørbart.
Under mitt siste opphold på dette stedet, besøkte jeg en kilde i nærheten, El Mescal (N24d16.768’ W104d36.178’ AOSL 1914 m), ikke mer enn 2.2 kilometer vest for El Toboso, hvor jeg var forsikret om at en populasjon av Characodon skulle finnes. Jeg var svært opprømt og spent da jeg løp ned mot vannet, bare for å finne at det ikke var noen fisker til stede, selv etter å ha lett i flere timer. Senere undersøkelser viser at Robert R. Miller hadde besøkt samme kilde i 1985, også uten å finne noen fisk. Så man skal ikke alltid tro alt som fortelles av lokalbefolkningen.

Men det kan ikke utelukkes at Characodon audax ikke finnes i noen av de andre kildene i nærheten. Dominic Isla (pers. medd. 2002), en kjent levendefødende-ekspert besøkte en liten kilde nær “El Toboso,” ved et sted som kalles “El Tobosito,” i 1993 sammen med en gruppe andre akvarister og forskere, og fant her Characodon audax. Selv har jeg ikke besøkt dette stedet.

Parras-dalen
En mer sørgelig historie for Characodon skal nå fortelles; Parras dalen ligger ca. 300 km nordøst for Guadiana dalen – et ørkenområde omgitt av Chihuahua ørkenen og en fjerntliggende lokalitet fra utbredelsen til de andre goodeidene. Parras-dalen, med sine vakre kilder, har opplevd en intensiv oppdyrking og bygging av en dam som samler opp vannet fra kildene. I dammen ble mange fiskearter innsluppet, noe som førte til at den endemiske fiskefaunaen forsvant (IUCN, 1990). Fra 1880 til 1895 ble seks endemiske fiskearter beskrevet fra dalføret. I 1968 var bare tre endemiske arter igjen (Contreras Balderas, 1975). Blant fiskene som ble borte, var en tredje Characodon-art; Characodon garmani Jordan & Evermann, 1898. Denne fisken ville være den nordligste goodeiden, men vi har ikke en gang et bilde av hvordan den så ut i live, kun en bevart hunn finnes. Characodon garmani ser ut til å være mer avlang enn Characodon, enten det er Characodon lateralis eller Characodon audax, med en kortere analfinne, kortere bukfinne og lengre halefinne (Smith and Miller 1986).

Andre fiskearter som døde ut i Parras-dalen var karpen Stypodon signifer og en „pupfish“ (Cyprinodon latifasciatus), som forsvant mellom 1900 og 1953 (Miller, 1961.)

Biologi
Characodon har stor grad av aggressivitet, særlig hos hannene. De holder løse territorier og tolererer ikke andre voksne hanner. Voksne hunner og ungfisk som blir i gruppen blir likevel tålt innen territoriet. I naturen opptrer de en løs stim, assosiert med bunnen som de plukker mat fra. Når jeg har dykket i Ojo de Agua de San Juan har jeg sett hvordan de beiter på alger fra stein eller plukker i sedimentet. Dette er eneste ledetråd jeg har for å vite hva de lever av i vill tilstand, da det ikke er mulig å snorkle andre steder (i tillegg er det igler!). En tallrik fauna av akvatiske insekter finnes også alle steder i habitatene til Characodon, så dette kan være en annen kilde til føde.

Kanskje det skyldes habitatets egenskap, med grunne og for det meste klare vann som gjør dem lett synlige for predatorer, som fører fiskene inn i vegetasjonen. For det meste er det overhengende planter på sidene eller sumpplanter, hvor de ansamles i større antall.

Hunnene kurtiseres av hannene, som svakt lener seg frem og skjelver med finnene og kroppen for å imponere hunnen. Hvis hunn blir værende, kommer hannen opp på siden og parer seg. I motsetning til hos Poeciliidene, er befruktningen bare tilstrekkelig for å få ett kull avkom.

Gravide hunner trekker ut på dypere deler med vegetasjon, langt unna koloniens aktiviteter. Her kan de vente den tid graviditeten tar. Ungene kommer i kull på 10-40 stykker og noen ganger over 50 avhengig av hunnens størrelse og kanskje andre faktorer som hvor lenge hun har vært isolert. De kommer etter 28 dager, men det kan variere noe. De er da store nok til å kunne klare seg selv. Når de er nyfødt, har de fortsatt trophotaeniet  (navlestrengen) bevart, og den kan henge på opptil en uke etter fødselen. Ungene prøver å oppholde seg på trygge plasser innen habitatet.

Akvariehold
Det er en glede å holde Characodon i akvarium, og en seriøs akvarist kan fort bli oppslukt av fiskene for lange stunder. Se bare på meg selv, som har 5 av de gjenværende 7 populasjoner hjemme, som om jeg skulle ha tusen akvarier til rådighet!
Etter min mening er akvariets størrelse og tettheten av fisk mest viktig, både for å holde de friske og for å holde deg interessert. Et større akvarium gir gleden ved å vise fiskenes sosiale relasjoner. Mine fisk holdes i et 130 liters akvarium, med ca. 25 fisk. Jeg har sett at det ikke alltid virker hos venner av meg, som har mindre akvarium, der hannene blir for aggressive. Det virker ikke som om den dominerende hannen dreper de andre hannene øyeblikkelig, slik som hos ciklider, men undertrykte hanner blir tynnere og visner gradvis vekk til de til slutt dør, da de ikke får tilgang på nok mat. Jeg synes dette er en enda mer grusom måte å drepe sine rivaler på.

Hvis Characodon holdes unna annen fisk er det beste å holde dem i et separat akvarium med bare en art, men dette er bare min preferanse! De virker etter min mening som om de går bra sammen med andre goodeider, Poeciliider eller små cyprinider eller andre småfisk. Trolig går de sammen med mange andre fiskearter uten problem, og det er bare å prøve forsiktig. Derimot skal ikke Characodon audax gå sammen med andre goodeider som har sorte tegninger, som Skiffia eller Girardinichthys, da Characodon audax virker som om den blir provosert av sorte fargetegninger. Det virker ikke som om det er noe problem å holde dem sammen med Characodon lateralis (men disse to artene kan krysses – oversetters anmerkning!).
Det er ikke noe problem å fore fiskene, da de tar alt som tilbys. jeg prøver å supplere med levende for minst to ganger i uka, mens jeg ellers forer jeg med spirulinaflak, krillflak og min egen, hjemmelagede oppskrift basert på grønnsaker, reker og fiskefileter (små fisk spiser store fisker...).

For vannets parametere mener jeg det er viktig med godt stell av akvariet, og å ha alkalisk vann med moderat hardhet. Jeg har dette vannet fra kranen, så jeg kan ikke uttale meg om erfaringer med bløtt, surt vann for disse fiskene. Jeg holder en temperatur fra 20°C til 26°C. De hater virkelig dårlig vann eller for varmt vann!  Det gjør dem i dårlig form eller syke. Jeg lar noe av mine populasjoner gå under 10°C i kortere perioder gjennom vinteren, forutsatt at temperaturen ikke faller for brått noe som kan forårsake fiskedreper. Det virker som om de elsker akvarier som er tett beplantet, og de vil uansett spise avkommet hvis de har en sjanse. Så ved siden av skjønnheten som plantene gir, blir kolonien med fisk opprettholdt ved tett beplantning.
Konklusjon
Som du når har sett, kan Characodon leve i ekstreme miljøer; de lever i habitater som er dømt til å bli ødelagt, enten naturlig eller akselerert av menneskers påvirkning. De fleste populasjonene som er nevnt finnes i dag i små vannsamlinger i ferd med å forsvinne; små bekkefar og isolerte kilder. I de fleste habitater, med unntak av Ojo de Agua de San Juan, er vanndypet grunnere enn 30 cm, og bekken er ikke mer enn en meter på det bredeste. Dette er grunnene til at disse små fiskene fortjener all oppmerksomhet fra seriøse akvarister for å forstå hvordan fiskene kan klare seg i fremtiden.

En undersøkelse for Cyprinodon meeki  gjennomført i 1982-83, påtraff Characodon bare 7 steder, hvor vannet kom fra kilder, pluss øvre Rio Canatlán (hovedtilførsel for Rio Mezquital). I dag er det bare fem av disse kildene som har Characodon; Amado Nervo, Ojo de agua de San Juan, Abraham Gonzales/27 de Noviembre, El Toboso og Guadalupe Aguilera. Kildene ved San Vicente Chupaderos, Nombre de Dios og Cerro Gordo har mistet sine populasjoner, og populasjonen ved Rio Canatlán holder ikke lenge før den er borte for godt. Situasjonen er spesielt tragisk når vi ser hvor forskjellige populasjonene er.

En kan ha problem med å finne ut hvor disse fiskene kan skaffes. De er slett ikke tilstede i akvarieforretninger, men akvarister som holder dem rundt om i verden vil gjerne dele sine populasjoner med andre interesserte så frem det er for et langsiktig fiskehold. Jeg kan gjerne være mellommann for å formidle kontakt.

Det er viktig å nevne at populasjonen fra San Vicente de los Chupaderos, som trolig er borte i naturen, var reddet fra total utdøing av en gruppe akvarister fra sørlige California, som samlet fisk fra en klar kilde i 1986 (kilden var borte under besøk i 1993). Disse fiskene er bevart av Kit Stowell fra San Diego.

Prosjektet “Fish Ark” ved Michoacán universitetet i Mexico, som ble initiert og startet av Ivan Dibble fra England og som i dag ledes av Omar Dominguez Domínguez fra universitetet, har en fantastisk samling av alle arter goodeider i universitetets laboratorium, inkludert alle Characodon populasjonene. Det er samlinger som de er villige til å dele med seriøst interesserte.
Så kreftene for å bevare disse fiskene må fokuseres på langsiktig hold av kolonier, og ikke bare tilfeldig å holde noen fisk i et akvarium for fremvisning. En kan håpe det en dag vil bli mulig å reintrodusere artene i sine naturlige miljøer eller ha dem som supplement hvis de naturlige bestandene skulle bli borte. Med dette kan det gjøres en tjeneste for fiskene, men først og fremst for oss mennesker som ellers ville miste gleden ved å kjenne til disse fantastiske juvelene.

Takk
Jeg vil gjerne takke James Langhammer, Andreas Tveteraas, Christopher H Stowell, Shane Webb og Mogens Vestergaard for kritisk gjennomlesning av dette manuskriptet. Deres korreksjoner har vært uvurderlige. Jeg vil også takke José Luis Blanco Barlés for hans hjelp til riktig identifikasjon av planter og skilpadder i Guadiana-dalen, og hans verdifulle kommentarer.
 

Litteratur:
Conant, Roger; 1963; Semiaquatic Snakes of the Genus Thamnophis from the Isolated Drainage System of the Rio Nazas and Adjacent Areas in Mexico"; COPEIA 1963, No. 3; pages 473-499.
Contreras Balderas, Salvador;  1975; Cambios de composición de especies en comunidades de peces en zonas semiáridas de Nuevo León; Contribuciones del Laboratorio de Vertebrados de la Universidad Autónoma de Nuevo León, Vol. 13, pp. 181-194.

Günther, Albert;  1866; Catalogue of fishes in the British Museum. Catalogue of the Physostomi, containing the families Salmonidae, Percopsidae, Galaxidae, Mormyridae, Gymnarchidae, Esocidae, Umbridae, Scombresocidae, Cyprinodontidae, in the collection of the British Museum.  Cat. Fishes i-xv + 1-368
Fitzsimons, John Michael; 1972; A Revision of Two Genera of Goodeid Fishes (Cyprinodontiformes, Osteichthyes) from the Mexican Plateau; Copeia, pp.728-756.
INEGI (Instituto Nacional de Estadística, Geografía e Informática); 2000; Censo Poblacional 2000, Mexico; http://www.inegi.gob.mx.

International Union for Conservation of Nature and Natural Resources (IUCN); 1990; 1990 IUCN red list of threatened animals. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, U.K. 288 p.

Miller, Robert Rush;  1961; Man and the Changing Fish Fauna of the American Southwest; pap. Michigan Acad Sci Arts Lett. Vol. 46.

Miller, Robert Rush and Fitzsimons, John Michael; 1972; Ameca splendens, a new genus and species of goodeid fish from western Mexico, with remarks on the classification of Goodeidae. Copeia 1971, pp. 1-13.

Mohsen, T.; 1961a; Sur le presence d’un organe copulateur interne, tres évolué chez Skiffia lermae (cyprinodonte, Goodeidae). Comp. Rend. Seanc. Acad. Sci. Univ. Dakar, vol. 252, pp. 3327-3329.

Mohsen, T.; 1961b; Sur le dimorphisme sexual et la presence d’un organe copulateur trés évolué chez cyprinodonte Goodeidae Skiffia lermae Meek. Ann. Fac. Sci. Univ. Dakar, vol. 6, pp. 163-180.

Smith, Michael Leonard and Miller, Robert Rush; 1986; Mexican Goodeid Fishes of the Genus Characodon, with description of a New Species; American Museum Novitates 2851 pp. 1-14, figs 1-4, table 1.

Smith, Michael Leonard and Miller, Robert Rush; 1986; Origin and Geography of the Fishes of Central México; The Zoogeography of North American Freshwater Fishes. John Wiley & Sons, New York. pp. 487-517;

Webb, Shane Anthony; 1998; A Phylogenetic Analysis of the Goodeidae (Teleostei: Cyprinodontiformes); PhD dissertation, University of Michigan, Ann Arbor.